Home Kunst Her er Marianne Heskes nye skulptur på Kistefos

Her er Marianne Heskes nye skulptur på Kistefos

0
42
Marianne Heske, BLUE, Kistefos Museum. Foto: Vegard Kleven.

– Nå flommer Kistefos over av tårer fra Blue, sier årets skulptør Marianne Heske om sitt nyeste verk som ble avduket på Kistefos Museum 16. august. Grunnet ekstremværet «Hans» har museet vært stengt i en uke, men åpner igjen torsdag 17. august

– Vi er utrolig glade for å kunne åpne museet igjen etter flommen, og nå åpner vi samtidig med et helt nytt verk i skulpturparken, sier direktør ved Kistefos Museum Kari Roll-Matthiesen.

Samspillet mellom menneske og natur har vært et sentralt tema gjennom hele Heskes karriere. Hvordan naturkatastrofer stadig truer i bakgrunnen med å utslette alt det mennesket har strevet med å bygge opp.

– Marianne Heskes verk oppfordrer oss til å bruke hodet og budskapet får en dobbel betydning i lys av den pågående flommen. Vi har gjort en rekke sikkerhetstiltak i parken, men vi ber alle utvise forsiktighet og respektere elvas krefter, sier Roll-Matthiesen.

Dette sier kunstneren selv om verket: 

Siden tidenes morgen har menneskene avspeilt seg selv i form av dukker som er etterligninger av seg selv. I amfiet på Kistefos på randen av Randselven gråter Blue sine modige tårer over en verden som står på randen av kollaps. En gråtende, blå dukke har hovedrollen på scenen med himmelen, skogen, busker og kratt som kulisser. Randselven går langt over sine bredder og understreker tragedien naturlig lydsatt av buldrende vann. Tårene er både triste tårer og gledestårer når solen kaster sitt lys. Tragedie og komedie i samspill.

Skulpturen er plassert på nordsiden av The Twist og har fått et tilhørende amfi hvor man kan nyte utsikten av verket, The Twist og elva.

Marianne Heske – Blue

Marianne Heske har arbeidet som kunstner i over 40 år, og regnes som en foregangsfigur innen norsk konseptkunst. Heske arbeider med grafiske teknikker, fotografi, silketrykk, collage, installasjon og skulptur. Bronseskulpturen Blue, som avdukes 16. august på Kistefos, er en videreføring av Heskes arbeid med dukkehodet, et gjentagende motiv i kunsten hennes siden 1970-tallet. Skulpturen, som gråter med ujevne mellomrom, markerer Heskes andre kunstverk i skulpturparken etter Homage to Leo the Lion (2006). Blue er plassert ved utgangen av The Twist på nordsiden av Randselva, og har fått et tilhørende amfi.

Når Marianne Heskes nyeste verk avdukes – et monumentalt, blåmalt dukkehode som bærer tittelen Blue – er det over femti år siden det menneskelignende objektet gjorde sitt inntog i Heskes kunstneriske univers. Historien er like velkjent som dukkehodet etter hvert er blitt ikonisk: Som ung kunststudent i Paris tidlig på 1970-tallet, flanerende rundt på et av byens loppemarkeder, ble Heske trukket mot en kasse fylt til randen av små dukkehoder. Masseproduserte og nærmest identiske lå de der: Formgitt en gang på 1920-tallet for sin tids småjenter, delikat utformet i pappmasjé, men femti år senere etterlatt kasserte og uten kropp. Ved å bli med den unge kunstneren hjem fikk imidlertid dukkehodet et nytt liv, og har siden den gang dukket opp i flere av Heskes mest markante verk: Vi finner det i video- og fotoverk, i grafikk, kollasjer og performancer, og som skulptur i forskjellige størrelser og materialer. Blue, som en nøyaktig formmessig kopi av det opprinnelige dukkehodet, er det nyeste tilskuddet i rekken av de hundretalls dukkehodene som har blitt skapt siden 1971.

Utover formen er det imidlertid flere ting som skiller Blue fra sin parisiske stammor. Mest slående er nok formatet: Hodet, som er støpt i bronse, er omtrent 70 ganger større enn originalen fra loppemarkedet, og til tross for sine eksplisitt anonyme trekk fremstår det derfor massivt og med autoritet. Verkets dimensjoner sender uvegerlig tankene mot Hodet N.N. (2014) som gjennom sin plassering i Torshovdalen er blant Heskes mer kjente dukkehoder. Også rundt Blue er det bygget et amfiteater som inviterer besøkende til å sitte ned og betrakte dukkehodet fremføre sitt stille budskap. Men der sistnevntes skalle er preget av et frenologisk kart[i] og har en tittel som insisterer på fraværet av identitet (forkortelsen N.N., nomen nescio, er latin for «jeg kjenner ikke navnet»), peker tittelen Blue på et annet fremtredende trekk ved verket, nemlig den klare, kongeblå fargen som dekker overflaten.

Diskret plassert i et av skulpturparkens grønne skogholt, på randen av Randselva, er konsekvensen av fargebruken og det store formatet likevel at verket stikker seg ut som et fremmedlegeme i den naturlige vegetasjonen. Blått er en unaturlig farge i den forstand at lite i naturen er blått, velkjente arter som blåveis, blåklokker og blåbær er i virkeligheten nærmere det fiolette. Såpass unaturlig er fargen at mennesket instinktivt skyr blå mat og lar appetitten svekkes av blått lys, antageligvis forbinder vi det med mugg[ii]. Ellers er vår oppfatning av farger kulturelt betinget, og innen vestlig kultur har blåfargen helt siden midten av 1800-tallet vært forbundet med melankoli og tungsinn, en assosiasjon det refereres til i et bredt spekter av kunst fra det siste århundret spesielt. Picasso hadde sin blå periode samtidig som han slet med depresjoner (1901-04), Joni Mitchell ga ut albumet Blue (1971) om vanskelig kjærlighet, Krzysztof Kieslowskis kunstfilm Three Colors: Blue (1993) viser en kvinne i dyp emosjonell krise, og i diktsamlingen I blått (2018) behandler Maggie Nelson eksistensielle temaer med skjørhet. Disse eksemplene fører oss videre til Blues tredje, fremtredende egenart: Blir en sittende i amfiet som omringer skulpturen en liten stund, vil en nemlig oppdage at det med ujevne mellomrom renner tårer fra dukkehodets øyne, tårer som bekrefter det tittelen og fargen insinuerer: Blue er trist.

Er tårene emosjonelle, teatrale, eller er de politiske? Til tross for at Heske aktivt har unngått å posisjonere seg partipolitisk, så er hun en samfunnsengasjert kunstner, og dukkehodet som ble gjenfødt i de gjennompolitiserte 1970-årene er uten tvil et barn av sin tid. I flere av Heskes tidligste dukkehodeverk kan dukken tolkes som et symbol på den undertrykte kvinnen[iii]. Her skriver hun seg inn i en større bevegelse der en rekke kunstnere – markante skikkelser inkluderer bl.a. Niki de Saint Phalle (f. 1930), Laurie Simmons (f. 1949) og Cindy Sherman (f. 1954) – tar eierskap over dukken som symbol for det feminine og bearbeider det kunstnerisk i et feministisk perspektiv. I senere dukkehodeverk opptrer Heskes dukkefigur i større grad som marionett eller maske og setter kritisk lys på temaer som individualitet i massemedienes tidsalder og sårbarhet i møte med moderne dogmer. For Heske representerer dukkehodet selve mennesket. Ved å hele tiden forflytte og presentere dukkehodet i forskjellige perioder av kunstnerskapet, gjennom tiår der historisk og kulturell kontekst stadig skifter, lar hun dukkehodet speile mennesket og sin tid på en subtil måte. I Heskes fremstilling blir dukken et bilde på mennesket som funderer over hva det vil si å være menneske.

Før vi funderer på hvorfor dukkehodet gråter, skal vi se på hvordan det gråter. Uregelmessigheten som preger tårestrømmen er nemlig ikke uten betydning, og er et grep vi gjenkjenner fra tidligere verk. I installasjonen Raum der Stille, som Heske presenterte ved Verdensutstillingen i Hannover i 2000, ble tilskuerne invitert inn i et rom preget av total stillhet. Med ujevne mellomrom, og uten forvarsel, revnet stillheten i lyden av plutselige, tordnende steinras. Denne fascinasjonen for det plutselige, forklarer kunstneren selv[iv], kan spores tilbake til hennes barndom i Tafjord, en bygd på Vestlandet som var preget av hyppige og totalt uforutsigbare steinras fra fjellene ned i fjorden. Den mest alvorlige hendelsen fant sted i 1934, da førte et ras til flodbølger på opp mot 64 meter som ødela flere omkringliggende bygder og tok 40 menneskeliv. Som barn lærte altså Heske seg å respektere styrken i naturkreftene og kanskje også å frykte konsekvensene av dem – en lærdom som i aller høyeste grad er aktuell i en tid der klimakrise og økologisk kollaps utgjør alvorlige, eksistensielle trusler. Blåfargen er et tegn på dukkehodets tristhet, men er det også grunnen til tårene? Flere elementer rundt skulpturen, for eksempel «amfiet med en vri» som formmessig speiler arkitekturen i «The Twist», harmonerer godt med omgivelsene. Men gjennom sin distinkte farge som kontrasterer med den omkringliggende vegetasjonen fremprovoserer kanskje Blue en tanke om å være malplassert i naturen, i det naturlige, slik det moderne mennesket kan kjenne seg fremmedgjort i et nyliberalt samfunn der teknologiske løsninger fører til stadig mindre kontakt mellom mennesker, kanskje også stadig mindre menneskelighet.

Det er forresten ikke helt riktig av vi ikke finner det blå i naturen: blått er jo det vi ser på himmelen, på havet, de store flatene som omgir oss og som rommer noen av vår tids største problemstillinger. Havet som varmes opp til tidligere ukjente temperaturer, havet som sluker dem som forsøker å krysse det i søken på et bedre liv. Krisene kommer plutselig, med ujevne mellomrom, akkurat slik tårene som renner nedover kinnene til Blue. Og de krever all vår menneskelighet for å løses.

[i] Inndelingen på dukkehodets skalle er hentet fra den pseudovitenskapelige læren om frenologi, en teori som ble utarbeidet av 1800-talls-legen og fysiologen Franz Joseph Gall og argumenterte for en sammenheng mellom skallens fysiske form og innehaverens personlighet.

[ii] Én av flere refleksjoner hentet fra Maggie Nelsons I blått (Pelikanen, 2018)som har farget arbeidet med denne teksten.

[iii] Se for eksempel Sois belle et tais-toi (Ti stille og vær vakker), der er tittelen i seg selv talende. I verket La poupée aux pensées trop dangereuses (Dukken med for farlige tanker) fra samme år presenteres det vesle hodet, feminint sminket for anledningen, innestengt og delvis skjult bak en fugleburlignende konstruksjon. Begge verkene er fra 1974

[iv] Se for eksempel Marit Paasches intervju med Heske for Videokunstarkivet fra 2013/14 (tilgjengelig på www.videokunstarkivet.org/marianne-heske/)

Teksten er skrevet av Ingrid Aagaard Holden som er utdannet kunsthistoriker fra Sorbonne-universitetet i Paris med masteroppgave om dukkehodet i Marianne Heskes kunstnerskap (2017).

Marianne Heske – Bio

Marianne Heske er født i 1946 i Ålesund. Hun har studert ved Bergen Kunsthåndverksskole, École Nationale Supérieure des Beaux-Arts i Paris, Royal College of Art i London og Jan Van Eyck Academie i Maastricht. Arbeidene hennes er innkjøpt av en rekke museer, både norske og internasjonale, og hun har hatt flere retrospektive utstillinger og offentlige utsmykninger. I 1993 var hun festspillkunstner i Bergen.